Grrrunntaket

Om

Lørdag 22. mars klokken 14 åpner utstillingen Grrrunntaket av Tarje Eikanger Gullaksen på Oplandia senter for samtidskunst.

Om utstillingen:
Først og fremst vil jeg si at grrrunntaket ikke er et håndtak, selv om jeg ser at man fort kunne tenke noe sånt. Døra står ikke bare på gløtt her, den er vid åpen. Hvis dette er en gang, er det full gjennomtrekk. Dør etter dør etter dør sleiker veggene like kjært som jeg ønsker mitt favntak å være. Tenk litt på gangen, litt på gjentakelsen, men mest på bevegelsen. Mindre på intensjonen, men desto mer på intensiteten.

«Kan vi tenke oss kunst uten at noe her er kunstig, uten kunstig åndedrett, kunstig befruktning, kunstig moral, kunstig intelligens». Jeg hvisket dette ut i verden, smilte, følte meg både genial og tullete. Kjente smaken av en mangel, en slags håndsåpenbaring som sakte krøp opp i kroppen fra grunnen, gjennom tærne, opp leggen, forbi lysken. Den gravde seg inn i magen som en tung knyttneve. Jeg måtte lete etter en måte å få åpnet hånden, så den kunne massere tarmen, løsne flokene. Når håndfastheten endelig slapp og flyten vendte tilbake, kunne jeg se at det kun var styrken på lyset fra mangelerklæringen som virkelig telte. En, to, tre, fire…

De fire fingrene har den fordelen at de ikke hevder å holde fast ved det de fremhever av en erfaring. Istedenfor å utelukke motsigelsen, omfavner de den heller. For hvis de fire fingrene fingerer på tankeplanet, så er det fordi de trofast mimer den delen som er uhåndgripelig.

Ingen ting er uklart her. Men nettopp fordi det er så klart, føles det kanskje litt uhåndterlig fra den andre siden. Det du skaper av mitt fullstendig klare utsagn, som en fiksjon av nødvendighet, like uklart som det er villet, er min håndsgave. Jeg kan love at her får man ikke lønn for anstrengelsen, men anstrengelsens drikkepenger skal i overflod regne ned på den som har villet.

Det finnes ikke noe mål utenfor metoden, men gang på gang skårer metoden allikevel mål. Å være til bruk, å ha verdi, grrr…, det må finnes et unntak. Et sted hvor grunnen reiser seg, konturene lekker og taket slipper. Et sted hvor man uoppmerksomt kan snuble over den ustemte potensialitetens håndtrykk.

Tarje Eikanger Gullaksen er utdannet ved Kunstakademiet i København. Han har han stilt ut både nasjonalt og internasjonalt ved institusjoner som Kunstnerforbundet (Oslo), hermetiske skygger (Oslo), Vigeland museet (Oslo), VEDA (Firenze), Etablisement d'en Face (Brussel), Krome Gallery (Berlin).

Utstillingen er støttet av Fond for lyd og bilde, Billedkunstnernes Vederlagsfond og Kulturrådet.

www.tarjeeikangergullaksen.net