Myter, sagn, eventyr

Troll

I Hunderfossen Eventyrpark er troll og eventyr tema, og parken er kjent som hele Norges eventyrpark. Hunderfossen trollet ruver 14 meter over bakken, og er et av verdens mest fotograferte troll.

Troll er en samlebetegnelse for flere typer menneskeliknende vesener i nordisk folkediktning og eventyrtradisjon med røtter til norrøn mytologi. Både utseende og egenskaper varierer, men troll er oftest både farlige og dumme. Trollene holder gjerne til i utilgjengelig og uberørt natur, for eksempel i huler i fjellet, i skoger og hav. Historiene om troll er mange og gamle. I dag kjenner vi troll best fra eventyr, sagn og folkeviser, særlig fra Asbjørnsen og Moes Norske folkeeventyr fra 1844 der troll spiller en hovedrolle i flere av eventyrene.

Trollene ble ofte beskrevet som kjempestore og sterke, ondskapsfulle og farlige. De var stygge, med store neser og øyne «som tinntallerkner», og kunne ha flere hoder eller bare ett øye. De levde i fiendskap med guder og mennesker og reagerte ifølge eventyrene når de kjente «lukten av kristenmanns blod». De kunne bo i fjellene eller i et fjernt og kaldt land, men det fantes også sjø- og skogstroll. 

Peer Gynt’s troll

I nordisk litteratur, kunst og musikk er det beskrevet troll i romantikken på 1800-tallet og seinere. Mest kjent i Norge er kanskje trollene i Theodor Kittelsens eventyrillustrasjoner og i Henrik Ibsens dramatiske dikt Peer Gynt fra 1867. Opplev Peer Gynt på Gålå første uken i august hvert år. 

Kittelsen tegnet sine troll med kuhale etter påvirkning fra Peer Gynt. I dette dramaet møter hovedpersonen troll og tusser i Dovregubbens kongshall inne i fjellet. De forskjellige vesenene der er beskrevet noe forskjellig, blant annet med grisetryner, men alle trollene har haler, noe også Peer kan få hvis han «ikke forlater berget, men skyr dagslyset.» Hale ble tradisjonelt bare forbundet med Huldra, som tilhørte en annen «art» enn troll, og i Ibsens skuespill er det visstnok første gangen troll får haler.

Ibsens trollkonge Dovregubben er heller ikke like dum som troll ellers vanligvis ble framstilt. Dovregubben stiller Peer en gåte om skillet mellom troll og mann. Blant troll heter det «troll vær deg selv – nok», og Peer Gynt går med på å ha "nok" stående i sitt våpenmerke.

Nøkken

Nøkken som omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier. Disse historiene hadde også den norske kunstneren Theodor Kittelsen hørt, og han hentet inspirasjon fra den norske folkekulturen til sine utallige eventyrillustrasjoner og naturskildringer. I Lillehammer Kunstmuseum kan du fram til 27. oktober (2019) se Kittelsens «Nøkken som hvit hest» som en del av utstillingen «Å hjemme seg – I Sigrid Undsets hus er det mange rom».

I gamle historier blir nøkken framstilt som et skremmende, ondskapsfullt vesen i slekt med både demoner og de underjordiske. Han holder til i vannkanten og prøver å lokke mennesker og dyr ut i vannet, særlig etter solnedgang. Særlig farlig skal det være for udøpte spedbarn og gravide kvinner. Han kan imidlertid også være en trist skikkelse som lever i ensomhet og klager over at han ikke kan vinne den evige salighet og komme til himmelen.

Nøkken blir i gamle forestillinger særlig forbundet med drukning, enten han lokker noen til seg eller han, som draugen i havet, varsler kommende drukningsulykker, selvmord, dødsfall og uvær med stygge skrik eller sørgmodige stønn. I flere sagn krever nøkken et årlig drukningsoffer før han blir fornøyd. Noen forteller at nøkken fanger dem som drukner, og ikke gir dem fra seg. Andre at de druknede da kommer til prektige, grønne saler på sjøbunnen.

De uhyggelige fortellingene om nøkken tjente minst to hensikter: De holdt barn og unge vekk fra farlige vann og fremmede dyr og mennesker, og samtidig ble de en måte å forklare og bearbeide tragiske drukningsulykker, det ukjente og kreftene i naturen på.

Nøkken er ofte usynlig, men kan ta form som en trestokk, en flåte eller noe annet flytende. Han kan også stige på land omskapt til en hest eller et menneske for å trekke folk med seg. Ikke sjelden viser han seg som en fager, ung mann, kanskje spelemann, med langt hår som forfører unge kvinner i døden. Nøkken som en omskapt til en flott, gråhvit hest er kjent fra mange historier. Nøkken kan bruke vakker sang og musikk for å trollbinde sine ofre. I flere fortellinger er han en mester på fele, i andre spiller han isteden harpe.

Huldra

Hulder er i norsk folketradisjon et overnaturlig kvinnelig vesen. Begrepet hulder blir også brukt som samlebetegnelse for underjordiske. I vår tid blir huldra framstilt som en ung jente med tykt gyllent hår og kuhale. Dette er et bilde som festet seg da norske kunstnere begynte å lage tegninger av overnaturlige vetter på 1800-tallet. I eldre tradisjon kan hun beskrives forskjellig.